hits

Livet spiser meg snart opp

Det føles litt sånn, selv om det blir veldig store ord.

Jrg lukket opp døren til tiåringen min nå før jeg gikk og la meg. Gikk inn i rommet for å se til han, se til at han sov godt og pustet. Stryker over leggen hans, den er varm. Gikk og la meg etterpå og her ligger jeg. Nedgrått og med en kjempeklump i magen.

Vi har hatt et halvt år nå der far i huset har vært mer enn lettere syk. Det har vært mye vondt og litt egstelse. Mye følelser holdt inne. Dette overlappes nå med eldstemann i barneflokken som har et langvarig sykdomsbilde vi ikke blir klok på og en hodepine som skremmer meg, med medfølgende dymptomer. Han har det heller ikke det lett følelsesmessig og gøler seg usynlig. Fra flere kanter. "Det er ikke så viktig med han". Gode, lille gutten vår som har det så vondt 

Jeg engster meg muligens mer enn nødvendig. Men dette her begynner å bli skummelt.
Skole og trenere er velinformert. Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

... og så sovnet jeg i går kveld. Nå er det torsdag kveld. Vi fikk time hos legen i dag og han sendes videre til sykehuset for utredning. Jeg skulle gjort det meste for at mine barn skulle slippe så mye vondt. Han har hatt sitt altså, og han fortjener det ikke.

Jeg er blitt rå på å få legetimer raskt da...😊

Et sjeldent syn

Det var jo faktisk nesten dobbeltbetydende overskrift.

Jeg har skrevet oftere tidligere. Det er litt leit egentlig, for jeg føler jeg har så mye å si men så liten tro på at det jeg sier er "greit". Jeg skriver det jrg tenker/føler og det har jeg fått veldig gode ord for. Det er vel alltids noen som ikke vil like det eller føle seg brydd. Men vær så snill og fortell meg hvordan DU synes at jeg skal reagere da. Vær så snill.

Det har nettopp vært gjennomført en konferanse om aniridi i Paris. Det kjennes godt inn i hjerteroten da. Stolt over å være en del av en "familie" som får til så mye til tross for at vi er så få. Og glad for å ha så mange leger og forskere som VIL! De kan kanskje ikke vite helt hvordan det er å være med diagnosen, men de kan forske frem en mulig lettere hverdag for oss. Og det er jeg takknemlig for.

Synet utgjør 70 prosent av sanseinntrykkene. Jeg har ikke noe mer enn 12-13% av synet mitt i behold. Det gjelder en god del av oss. Tallene kan virke dramatisk, noe de også er. Men det er også tilleggsutfordringer som gjør selve diagnosen ennå mer kompleks. Jeg har to barn med og skulle for alt i verden ønsket at de slapp.

Jeg velger og være åpen. Vanskelig for noen å forstå kanskje.

Hadde jeg ikke hatt noen spesielle utfordringer, så hadde jeg kanskje hatt vanskeligere for å forstå og godta andre? Jeg vet ikke? Jeg tror det at behovet mitt for å finne min plass lærer meg å gi andre plass også. Det må  få være rom til å være forskjellig. Uten at det sksl være noe negativitet i det?

Jeg stort sett hele mitt liv følt meg passe normal og grunnlaget mitt har vært godt nok. De siste årene har det ikke vært sånn. Jeg har blitt selvbevisst at det har bikket over. Jeg bruker også lang tid i etterkant, om jeg skulle henge meg opp i noe.

Jeg har to barn med og et uten. Det jeg trygt kan si nå når jeg får sett det med egne øye, og loe jeg har visst hele tiden, er hvor forferdelig stor forskjellen er. Det er utrolig vondt å kjenne på. Det er på langt nær sikkert at Sofia som normaltseende er den som vil få det beste livet. Hun kan få veldig mange andre utfordrknger og de får vi ta når de kommer. Med gutta mine så stiller de ganske langt bak uten at jeg kan gjøre noe. Eldste klarer seg. Han er fryktelig tapper, han møter en stor skummel verden der ute, med mye motgang. Jeg sier ikke at litt motgang er feil. Men alt det vonde, alle de tunge tankene han må igjennom... jeg skjønner godt at han flykter.

Dette er noe vi aldri blir kvitt og som ikke blir noe bedre. Det er noe jeg for alltid kommer til å ha i tankene (så rart...) og det er noe jeg må ta hensyn til hver dag. Når jeg sier at jeg ikke ser, så ser jeg ikke. Jeg sier det ikke med stolthet, heller med litt bøyd hode. Det er ikke akkurat det kuleste å måtte si. Tror du meg og gir meg rom for meg, så lar jeg deg være deg.

Et sjeldent syn ja. Det er dritt, men det er sånn det er. Får ikke gjort noe med drt, men kan legge til rette for et fint liv fordi. Jeg vet at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan, med curlingkoster og det hele, for at mine barn skal kunne være rustet nok til å ta det rommet det trenger. Ermene har jeg brettet opp for lengst.

Babygulp

Babygulp. Jeg er så lei! Ikke fordi at jeg er lei babyen, men jeg er lei av å se han ha det ukomfortabelt og være uvel. Det vrir seg litt inni meg.

Flere klesskift om dagen. Noen på meg, flere på han.

Kevin er snart 4 måneder og jeg har vært lei lenge. Jeg skulle ønske at han slapp. Det har vært al fra litt til fontener. Ikke bare en sånn lang elv nedover dåpskjolen, men mer sånn du ser det kommer i fontenebølger opp igjen.

Han legger på seg og det er jo bra. Men vi har jammen jobbet for det også. I dag var en sånn trøblete dag. Håper morgendagen blur bedre. Åh, som jeg gleder meg til han kan spise BRØDSKIVER!

Til min eldste

Jeg skulle opp på rommet for å hente deg ned til kveldsmat tidligere i kveld. Vi ble sittende å prate litt om sommerferie. Og egentlig så trengte du en ny mobil. Jeg skulle ønske jeg kunne fly det inn for deg fort som fy, men det lar seg ikke alltid gjøre. Sistnevnte vet jeg du trenger for å henge med sosialt. Men jeg tror du trenger ferie også.

En lang pause. Med dine utfordringer så blir enkeltdager lsnge. Og verden er iķke alltid like enkel.

Du hadde et drag over deg når vi pratet. Et "tomt" blikk, et sårt et. Du visste ikke hva det var. Men jeg kjente det stakk langt inn i hjerterota når jeg kjente på at vi burde pratet mer du og jeg. Jeg kjenner på at jeg ikke strekker til på flere måter. Men jeg er opptatt av at de rundt meg har det bra. Og spesielt de nærmeste.

Du var det eneste barnet mitt i åtte år. Og så kom det to til på rappen. Men jeg må bare si at jeg ser deg. Jeg savner deg litt innimellom. Og jeg er uendelig glad i deg.

Det kreves et innlegg

Skulle nesten tro jeg forberedte meg til helgen, selv om det jo er hverdagen min, for jeg tok svalestup og trynte meget uelegant på hotellet i går (med en cider innabords) og på en rasteplasz i dag (med en kaffe innabords...). Klassiske serdårligog slentreravgårde-tryn. Det skjer sjelden ellers.

En flott førstekveld med gamle og nye kjente er over og jeg burde lagt meg for lenge siden. Men det går altfor fort i godt selskap, og det føles litt som å være "hjemme".

Ikke på grunn av stedet, mest på grunn av menneskene og fellesskapet. Vi kommer sammen og kan prate sammen. Prate om ting som ellers kan være vanskelug å prate om føles helt naturlig at kommer opp. Det man føles som klaging elller frustrasjon og kanskje vonde følelser i det vanlige samfunn føles naturlig her.

Det høres sikkert klisjé ut, men det er litt godt å være sammen med noen dom bare forstår og fatter. Om det er med eller uten, barn, ungdom eller voksen så vet de uansett på en eller annen måte hva det dreier seg om. DET er trygghet det!❤

Du aner ikke hvor viktig dette plagget er for meg

Kanskje en noe provoserende overskrift. Men med mindre du har vært i samme situasjon selv, så vil jeg tro du vil ha vanskelig for å forstå.

Bunaden. Det plagget jeg aldri trodde jeg kom til å få gå i igje. Et plagg jeg aldri trodde jeg skulle kle eller passe inn i igjen. Alle de fine ordene enkeltmennesler har kom med har betydd utrolig mye. I utgangspunktet et plagg man ikke føler seg spesielt slank i. Men det gir jeg blaffen i, for jeg får på meg en og jeg bærer den. Ikke bare med glede men også men en stolthet større enn det største fjell. Det er ikke sånt jeg sier høyt så ofte, men jeg trives.

Det er klart ikke alle dager er like. Noen dager kjennes ut som der jeg var før. Der herr og fru alkis kommenterer noe høyt om.å komme i køen foran "tjukka" og løper avgårde. Jeg kunne løpt jeg også, tro det eller ei. Men der og da vred det seg inni meg. Og selbtilliten ut av vindu på grunn av det så tok jeg sjelden til motmæle. Det gjør jeg ikke så mye nå heller, spesielt de dagene hodet har reist tilbake i tid.

I dag tok jeg med meg miniene på tur i finværet. Vi skulle på kyllingburgerjakt. Turen ble lengre enn planlagt, men vi fikk hilst på sau og lam. Hadde dette vært meg for fire år siden så hadde jeg bukket under for lenge siden. Det ble til at turen endte med en takknemlighet for at jeg har mulighet i dag. Takknemlig for at jeg kan gå med hevet hode, uansett.

Ok, så er jeg ikke helt ferdig ennå. Men med alle de fine menneskene rundt meg som løfter meg opp og tør å ta opp. Tør å fortelle hvor sunn og frisk jeg ser ut. Og hvor fin jeg er i bunad... Du som leser syns kanskje det er lite. Men for meg er det stort.

Jeg sparker litt mot verden

Jeg har mange innlegg jeg byrde skrevet. Jeg har tre utkast som ikke er fullførte. Men jeg sovner stort sett før de fullføres.

I dag hadde jeg lyst til å sparke litt bortover og oppover. Mest oppover blir vel riktig kanskje. For det er noe dritt å være "syk". Jeg er jo ikke det i ordets rette forstand. Men jeg har arvet en genfeil; jeg mangler et par bokstaver. Det er vi flere i familien som har gjort.

Jeg skjønner ikke hva det går av folk som tenker eller uttaler seg om andre, om ting de ikke har greie på. Utsagn eller tanker som "du vet ikke hvordan det er å jobbe". For min del går det mest på syn. Og jo! Jeg vet jævlig godt hvordan det er å jobbe. Det jeg også vet er at du som tenker sånn om meg kan umulig vite hvordan det er for meg, i min situasjon, å ha en hundre prosent. Jeg er misunnelig på deg som klarer det. Jeg går glipp av utrolig mye, du skal føle deg heldig du som kan. Ta deg en bolle og snakk til meg når du har kommet på bedre tanker.

Eller "du kan ikke skylde på synet for alt". Nei. Jeg kan ikke det. Men ved å si eller tenke det så bagatelliserer du den mangelen på syn jeg har. Jeg vil ikke bli syns synd på, men jeg vil heller ikke at det skal nedtones eller sukkes over. Det er det det er, hverken mer eller mindre. Det at jeg har en stor feil jeg ikke får gjort noe med... Gir det andre autpmatisk rett til å mene noe om?

Var innom helsesøster på 6ukerskontroll med Kevin. Gikk igjennom skjema for å fange opp evt. fødselsdepresjon o.l. Jeg sier at det går veldig greit, men at det er klart dette her med at K har arvet genfeil av meg tynger for oss voksne nå. Det går seg til, men det er litt vondt. Det er da helsesøster sier at "man kan alltids tenke at ting kunne vært verre. Men dere vet jo akkurat hvordan dette er og dere må få lov til å sørge på lik linje. De utfordringer og ekstra bekymringer kommer til å veie tungt vil jeg tro".

Det var nesten så tårene rant over fra innsiden til utsiden. Men bare nesten. Det var bare så utrolig godt å høre, få den bekreftelsen. En kan mrne alt en vil om at "han kommer bare til å se litt dårlig" men det er å dra det aaaaltfor langt ut på den ford klende enden. Synet utgjør 70% av sanseinntrykkene dine. Jeg ser "på papiret" 10 av 100%, selv om jeg opplever det mer. Tenk på hva det ville ha gjort med deg?

Hele min og vår situasjon er vanskelig å forstå, jeg skjønner jo det. Jeg tror jeg bare må få skrevet ut litt frustrasjon. Jeg kan ikke kreve for mye av noen.

Enda en passe ekstra godt p

Misforstå meg rett. Jeg passer like godt på alle mine tre barn. Men det er ingen hemmelighet at guttaboys vil ha og få endel ekstra utfordringer mht. syn og syndrom. Sofia skal selvfølgelig få sitt, men det er nok litt enklere å "slippe" henne kanskje?

Jeg sitter med Kevin på fanget og tenker mitt. Det er velkjent og hele han er jo lik Oliver. Men han kommer jo ikke til å forbli lik, han skal få bli sin egen person. Og så sitter jeg og tenker på alt det ekstra som har vært vondt, alt som har vært vanskelig, alt som har vært utfordrende med tanke på situasjon. Og det aller tyngste har vel vært alle sleivete kommentarer opp igjennom som jeg har bitt i meg svar på. Både til meg og barn. Ikke så mye fra barn, siden altså... "barn er jo barn". Noen mindre fine har jeg skjønt derfra også. Men de verste har vært fra voksne. Og det er ikke sånne "oisann, det tenkte jeg ikke over". Det er mer de ubehøvlede kommentarene som joda... kanskje det kommer av uvitenhet. Men hvorfor skal jeg alltid ta imot sånt uten å få svare ubehøvlet tilbake feks? Det kalles visst å være voksen og saklig og slikt. Det er sånnr små og store kommentarer jeg kan lukke meg inn i meg selv for en liten stund. Gråte litt fortvilet, fordi det var så unødvendig men jeg vet ikke hvordan jeg skal svare tilbake eller forklare. Jeg blir ikke sinna eller irritert, for det går ikke. Men det kan gjøre vondt og det kan såre. Jeg er sta og jeg er sterk, det vet jeg. Men det er ikke alltid den styrken vises for meg selv.
Det er noen ganger mennesker bare burde ti stille før de snakker mer. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må sitte igjen og ha lyst til å si akkurat hvorfor jeg bruker solbriller på en overskyet dag. Eller Oliver. 
Du må jo se den der? 
NEI, jeg gjør ikke det og det HJELPER IKKE AT DU SIER DET HELLER! Så det så. 
Der er fler sånne ting som jeg kunne ha ropt ut om, men som det nesten ikke er poeng i å ta opp fordi det er ikke sikkert det går igjennom. Jeg kan bli gal av mindre....

På den annen side da så er det mange som sier jeg skriver så godt. Og da skriver jeg istedet. Rettskrivingen er litt sånn pyttsann. Men jeg har ønsker om å fortsette. Problemet mitt er vel at jeg ikke alltid har et filter. Eller... Jeg har jo det. Espen er mitt filter. Det hørtes skikkelig klisjé ut! Og han ønsker vel ikke å bli kalt det heller. Men han er nå en gang det også for meg. Han sensurerer ikke, bare sier hva han mener og det er jeg glad for.

Jeg burde skrive mer og jeg har mye å skrive om. Faren er som sagt at det blir endel sånt som det over, for det er godt å skrive ut når jeg ikke får sagt det. Min side, mine innlegg. Og som Espen pleier å si: Føler du deg truffet så er det kanskje noe i det?😊

Det er godt vre hjemme igjen fra sykehuset

Det er fjerde gangen jeg starter tekstfeltet her. Jeg tenker hver gang at jeg skal peøve å skrive kort, men det ender som regel alltid opp langt.

Jeg og Kevin er hjemme igjen hos de tre andre, vi kom hjem fredag kveld. Jeg var glad for å slippe ut av sykehuset etter siste test, selv om de som jobber der gjør alt til en så god opplevelse som mulig. Men uansett da:

Mandag 26. februar hadde vi termin. Et fåtall visste at det var induksjonsdato også. Hele helgen gikk vi i høyspenn og når mandagen endelig kom ble vi tatt godt imot. Fikk tatt noen registreringer, men fikk fort beskjed om at vi måtte utsettes siden det var fulle rom. Jeg klarte ikke holde masken lenger enn til heisen, da kollapset korthuset litt. Dette visste Espen var min største frykt og gjorde det han kunne for å plastre på. Vi satte oss ned på kafé spiste god lunsj før vo dro hjem. Det var jo ikke det vi skulle den dagen.

Men vi møtte opp igjen tirsdag og da fikk vi komme inn etterhvert. Tror ikke de turte annet da altså, men det var hvertfall plass til meg. Jeg kjente allerede på savnet etter resten av barna hjemme. Tre modningspiller ble satt den dagen og legen som satte de hadde sånn troen at til og med jeg ble optimistisk. Jeg ble flyttet over på en fødestue midt i dette også, for de ville ta vannet så fort det lot seg gjøre. Og så satte de epiduralkateter tidlig for å ha det klart.

Det skjedde ikke før onsdag morning. Da hadde jeg fått sovet litt den natten selv om takene var der og pillene jo virket. De fikk unasett tatt vannet og jeg hadde blitt forundet om det var noe igjen for det virket som alt kom på en gang. Da tenkte jeg at: dette må være positivt, da æå han jo falle fint nedover fort?

Men neeeida. Litt utpå dagen satte de drypp for å få mer effektive rier (for de var der!), noe både jeg og Espen engstet oss ekstra for. Mest fordi de to andre hadde likt dette svært dårlig, hjertelyden hadde sunket mer enn den trengte på begge eldste. Det vi derimot så med han i magen var at han reagerte på riene før også, og det ble ikke veldig mye bedre etter de satte drypp.

Epiduralen ble aktivert litt utover ettermiddagen og de slo av dryppet. Babyen lå fortsatt høyt oppe og jeg husker ikke helt når men det var vel et par anledninger jeg hadde sittet oppe eller vært på do at de ringte alarm på meg siden de mistet lyden på stakkaren inni der eller den sank mye. Det var ikke tilfeldigheter, det var slagene som forsvant så reelt var det og glad er jeg for en ærlig jordmor. Trykte og dro i både mage og annet og fikk ordnet opp. Men jeg dikk pent beskjed til slutt om å først ligge på venstresiden og mot kvelden ligge på ryggen da baby ikke likte seg på andre måter. DA tenkte jeg mye katastrofetanker da, for epiduralen hadde ikke satt sine spor (og de prøvde å få satt den fem ganger...) og det var begynt å bli så vondt nå at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Jeg lurer på om det var litt før klokken 18 jeg fikk prøve lystgass. Da var jeg vel villig til å prøve hva som helst. Jeg tror ikke jeg møtte noen blikk, jeg tror øynene stort sett var igjen. Men den lystgassen var himmelen i pausene altså og jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg ikke hadde prøvd den i forrige fødsel. Den ble vel skrudd av på et tidspunkt og på igjen. Slik lå jeg vel en halvtime, på ryggen selvsagt. Det ingenting så festlig som å ligge fast i en stilling når det du helst vil gjøre er å kravle vekk fra alt. Men så var det et eller annet som skjedde og jeg vet ikke i hvilken rekkefølge men på et tidspunkt hyperventilerte jeg inn i masken, fikk beskjed om å puste, klemte i stykker en hånd og før jeg kunne kjenne det selv så var han halvveis ute. Jordmor rakk å ta på seg hansker og slå på et lys tror jeg før han var helt ute. Han tok virkelig fraspark innenfra altså.

Jeg har hatt to fødsler før, men både Espen (han kjenner meg) og jeg sier at denne var vond altså. Alt gikk jo fint, men det ble som med de to andre: endel engstelse for hvor herjet de var. Denne gangen gikk de mer fysisk hardt inn også for å "redde" og det er litt skummelt å tenke på.

Under hele oppholdet hadde jeg de andre mine i bakhodet. Også det at andre skulle se etter de. Og syke var de. Jeg haaater å være til bry og tenker mye på det. Både med tanke på ansvar på barna og på sykehuset. Jeg ber ikke om for mye tror jeg...

De to døgnene før vi reiste hjem var fine. Det var godt å få roet ned og så var det tredjemann. Jeg lå på rom med både en og to førstegangsfødende og jeg kjente på den spentheten jeg hadde første gang også, og den fortvilelsen spesielt ammingen kan medføre. Min egen lille herremann var ikke veldig sulten første døgnet, heller uvel og trøtt. Det var ikke veldig heldig mtp. fødselsvekten på 2882 gram. Men vi jobbet nå på og slapp unna med nedgang på mer enn ned til 2750 gram. Og joda, det er lite. Men vi tror også forklaringen på det kan være at navlesnoren har ligget i klem de siste ukene. Han flatet helt ut i vekst på slutten og det var veldig, veldig godt at han fikk komme når han kom. Det var også sikkert grunnen til at hjertelyden sank ved hver rie nesten.

Kevin Nikolai ble født 28. februar klokken 18:34 på kvelden. Han var 2882 gram og 47 cm lang. Liten og tynn, men veldig rolig og grei. Vi kom oss hjem etter to døgn og det var veldig greit å komme hjem til mann og snille barn.

Helgen har gått med på.å tilpasse seg og finne ut av oss. Han er helt lik sin storebror på absolutt alle måter. Vi har kjent på glede over å få være sammen alle sammen, glede over å være ferdig. Engstelse over helse og øyne, over størrelse på småen og matinntak. Både tunge og lette følelser alle på en gang. Man kan si hva man vil om hormoner og barseltårer, men dette er noe ekstra. Det er mye som skal bearbeides. Mest sannsynlig med et godt resultat i enden, men likevel litt tungt. I går var en sånn dag da den berømte store klumpen i magen satt i hele dagen.

Uansett da så er jeg utrolig glad for og fornøyd med oppholdet på sykehuset. Innmari glad for og stolt av mannen som orker å ha så stor tålmodighet og som har måttet sjonglere. Og innmari glad for de tre fine barna jeg har. Jeg tror vi kommer til å få det fint fremover❤

Satt i gang og overvåkes

Jeg hadde garantert ikke klart meg gjennom uten denne mannen❤

Lille skatten med altfor store klær😍

Storesøster sov seg gjennom besøket

Er det rart jeg gledet meg til å komme hjem?

Se, så spe og tynn...

På eget rom, i egen seng😊

Skal jeg prve vre pen...

Enkelte dager angrer jeg på hva jeg skriver, det var det der med ikke-eksisterende filter og sånt da. Innlegg kan være fine en dag og så kan jeg av og til revurdere alt igjen dager etterpå. Noen dager fller jeg andre er glad for at jeg skriver det jeg skriver, andre dager kjenner jeg på en uro for de som sitter og sitrer etter mer sladder å bruke.

Men... Jeg kan ikke gå rundt å være redd for det alle dager heller. I dag er en sånn dag der jeg kjenner jeg er litt... lei. Men det er jo ikke noen sin feil, for både jeg og andre har gjort det de skal. I dag er dagen jeg kjenner at andre egentlig bare burde følge på og ikke blåse det større opp enn ting er. Men jeg vet ikke hvorfor.

Enda en tur innom sykehuset i dag for en sjekk. Jeg ringte mest fordi jeg lurte kanskje på om fostervannet var begynt å lekke. (u)heldigvis var det ikke det. Innom for en ekstra sjekk på sykehuset, de ville ha meg inn når jeg ringte. Ikke for fostervann nødvendigvis, men det i kombi med at bevegelsesmønsteret er annerledes nå enn det har vært på lillebror. Han er mer stille og det er kortere perioder med bevegelsr/mindre. Jeg hadde fått beskjed om å ringe, hadde ingen behov  selv for å komme inn men de ville nå det og jeg blir jo ivaretatt. Full oppfølging med undersøkelser og alt så greit ut. Må bare passe på å kjenne etter.

I kveld sa jeg til Espen at jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å tute. Men jeg vet ikke hvorfor og da er det jo litt unødvendig. Begynner det å gå opp for meg, er det skummelt? Eller engster jeg meg for noe jeg ikke vet? Det ekleste er vel å ikke skjønne hvorfor. Jeg liker ikke å være avhengig av andre, vil klare selv. Og det får jeg ikke gjort nå. Nå har jeg flere som trekker i trådene og det liker jeg ikke. Jeg liker ikke å være en byrde og ikke få til ting helt selv.

Vi er så klare som vibkan få blitt med enkelte unntak. Verden går rundt og "alt går". Så jeg skjønner ikke hvorfor det må være så leit?

Uplanlagt svangerskap oppdaget sent - hvordan skal dette g?

Det er en måned siden den positive testen lyste. Den testen som skulle vise seg å forandre "alt". Vi er de samme menneskene, den samme mammaen og den samme pappaen. Vi har den samme gode niårige sønnen og den flotte 14 måneder gamle datteren. Men tanken slo oss ikke. At Oliver skulle bli storebror en gang til og at kjempelille Sofia skulle bli storesøster og det så raskt var så fjernt at... ja. Pseudotvillinger kaller de det visst når de er så tette som det Sofia og Lillebror blir.

Vi er veldig private av oss Espen og jeg. Men dette ble veldig åpent veldig fort etter positiv test og det er veldig ulikt oss egentlig. Vi kjenner på at det har vært mye. Men jeg tror det var rett denne gangen å bare gjøre det sånn. Skrive og fortelle mens vi selv satt der med munnen vidåpne selv og gjerne gikk rundt oss selv tusen ganger om dagen. Gjør det fortsatt litt da, selv om det har satt seg.

"Hvordan/ hva tenkte du/dere?"
Æææh, vet ikke?!

Vi har ikke veldig tette og store nettverk overalt, men er veldig takknemlig for de som hjelper, de som tror på oss. Dette høres skikkelig klisjé og stort ut, men jeg kjenner på at det hjelper litt når andre sier at dette klarer dere. Eller gi nå endelig beskjed om det er noe jeg kan gjøre. Eller bare skape en ørliten trygghet. Det gjør at jeg hvertfall kan gå et skritt videre.



Jeg er så glad for de som er der for oss. Bilen er byttet ut. Et rom er begynt å ta form, mest takket være den ultradrevne pappaen. Sjekklisten i graviditetsappen er på 91% fullført, jeg må bare... pakke en bag. Og det er vel der mitt største problem er for øyeblikket. Jeg klarer ikke fatte at jeg innen rimeiig tid skal ligge på et sykehus med en lillebror i armene. Det er så sprøtt det at halvparten kunne vært nok. De som trenger å vite vet fullstendig forløp nå og vi har det meste i tankene og på papiret. Men altså... HÆ?😊

Uplanlagt gravid

Og det helt uvitende inn i 8. måneden.  Vi teller 35 + 6 i dag og er snart inn i den 37. uken. Det er fortsatt helt uvirkelig og jeg vet altså ikke hvordan dette blir. Men vi har fått overveldende god respons og det betyr faktisk ganske mye.

Vi er, for de som kjenner oss, ikke de som gjør ting helt a4. Sånn at dette måtte jo bare komme. Vi rakk å gifte oss da. Og få en ettåring til i hus. Oliver rakk ikke en gang bli 10 år før han blir storebror for andre gang. Som nevnt ikke planlagt, men vi blir fryktelig glad i barna våre når de først er her.

Vi har vel latt oss selv ha litt rom for både panikk og alt som hører med et hører med et "en måned langt svangerskap". Traff på ene nabodamen der vi fortalte at hun får en ny skrikerunge til nabo om litt og det første hun sa da hun hørte var "nehei, du er jammen ikke 8 mnd på vei. Ikke tale om!". Men så har vi fått det bekreftet hos legen og hun måtte gi seg på det. Jeg tok det som et kompliment jeg da, men likevel.

Vi må jo finne navn også. Det hadde vi lissom lagt helt bort det. Har noen fra forrige gang, men...

Godt igang med å rydde klart barnerom da. Det er mot mørkeblått; men det spørs om ikke vi skal male det litt lysere. Det er jo rett farge ifht kjønn da, men likevel?

Rart fortsatt. Skal vi lissom drasse rundt på tre barn? Går det bra da?🤐

Dette har ikke vrt et sosialt eksperiment

Vi vet jammen ikke hvor vi skal starte. De to siste ukene har vært vanskelige, om jeg kan få lov til å si det. Det startet med en nyttårsaften der jeg svimlet noe veldig hele dagen. Og joda, mat og væskeinntak var egentlig ok nok. Men det var ordentlig ubehagelig. Et par dager etterpå og et par småting senere var det ut på butikken for en test og den ble positiv før den i det hele tatt var ferdig "vannet". Og for å ha det klart: jeg har hatt stålkontroll på minipillene mine.

Det har tatt to uker å summe seg, to uker med  panikk. To uker med "hvorfor i all verden har ingen sagt noe?" og ""hvorfor har ikke JEG kjent noe?". Med "hvordan i all verden skal vi klare dette?". Og ikke minst to uker med venting fra vi var hos vaktlege til vi fikk presset oss inn hos KK i dag. At det var konsumert både antibiotika og vin siste månedene var ikke noe bekymring for KK. Alle de småtingene som kunne påvirke livet på innsiden var ikke noe å tenke på. Alt så fint ut.

Det har ikke vært enkle dager. Men etterhvert har vi innsett at når Espen har hørt hjertelyd med øret på utsiden og bevegelsene plutselig kjentes på samme vis så var det ikke et lite embryo det var snakk om lenger. Og da går man igjennom både alle uker og alle følelser som finnes på kort tid.

Det tar nok litt tid å få på plass alt og det blir nok en bra ting dette. Men det er så "kort" tid igjen at vi velger å gjøre det på denne måten:

Gratulerer til besteforeldre, onkler og tante + søskenbarn. Det kommer et lite nytt familiemedlem rundt 11. mars en gang. Og la oss si det sånn da; vi ønsker oss gutteklær😊

OPPDATERING! Ved nærmere undersøkelser fra legen sin side er det "ørsmå" justeringer. Hun ringte meg i kveld nettopp og ville justere TILBAKE termindatoen to uker. To hele uker! Sånn at nå er ny dato 26. februar. HJÆÆÆÆLP!

"Nei. Skal ein gifte seg fr ein gjere det i kyrkja!"

Jeg klarte altså ikke la være å skrive et innlegg. Dette er en enkel setning jeg hørte onsdag i forrige uke.

29. november hadde jeg og Espen årsjubileum (15 år sammen) og var skjønt enig om at det var på tide å gifte seg og vi skulle prøve å få det til på den datoen. Noe vi fikk. Litt planlegging, litt hjelp, endel praktiske ordninger, men aly dette med store sommerfugler i magen. Vi gledet oss.

Vi har vel aldri vært heelt a4, selv om en meget enkel liten vigsel ikke er uvanlig heller. Men det passet oss på en prikk. Møtte opp, med ringer og i bunad/dress og vigselen var over nesten før den startet føltes det som. Men det var akkurat passe for oss. Ikke mer, ikke mindre.

Etter dette gikk vi og barna bort på kaféen på andre siden av bygget der vi hadde bestemt oss for marsipankake. Måtte jo bli det! Inn i bunad og nyrullede dresser fikk vi ordnet det vi skulle. Det var endel andre der også som enten møttes bare for en kaffe eller hadde jobbmøte eller som denne mannen da... satt med en gjeng eldre herremenn.

Og det var når vi hadde satt oss ned og godt inn i kaken hører denne litt overdrevent høyrøstede kommentaren.

Problemet her er ikke at vi brydde oss noe om det, vi hadde hatt verdens fineste formiddag og hadde resten av dagen foran oss. Espen flirte litt, jeg ristet litt på hodet og stakkars Oliver lurte litt på hva det var han sa.

Problemet her ble jo det at det ble liggende igjen hos denne mannen? For det er ok nok at han mener dette fullt og helt, men hva hadde han egentlig tenkt å oppnå? Degradere ekteskapet vi nettopp hadde inngått? Skjedde ikke.
Få oss til å føle oss dårligere? Skjedde ikke
Skjemme seg ut stakkar? Skjedde.

Jeg er fortsatt nesten en uke etter sikker i min sak og jeg kjenner at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Men likevel så irriterer det meg litt at noen må. At noen er så snerpete, sta, bitre og hovne. At noen kan mene det ene er mer rett enn det andre. Kanskje han giftet seg i kirken og det var sikkert fint. Mest sannsynlig har ikke mannen vært i nærheten av gift en gang, jeg hadde ikke holdt ut en sånn "mann".

Vi gleder oss med de som gifter seg i kirken like mye som de som gifter seg på en strand, i et annet land eller som oss i et enkelt vigselsrom. Og det er da jeg ikke skjønner hvor lite opplyste og intelligente mennesker kan være.

Nesten en hel uke er gått og jeg kjenner dagen ble akkurat sånn som den var ment og være❤

Til min mann

Tenk da. 15 år siden vi ble sammen. Ti år siden du "mistet em serviett" på gulvet i restaurant Roma på Skårer og fridde. Du hadde allerede snakket med pappa, det fikk jeg vite etterpå. Ti år som forlovede og nå har vi endelig klart å gifte oss?

Vi har vel aldri klart å gjøre ting i rett rekkefølge. Eller på en noe som helst normal måte. Men er ikke det like greit da, for vi har jo fått det til?

Jeg og du.

Du har vært redd for å ikke være gosæd nok, at Dagen ikke skulle bli god nok. At jeg egentlig skulle ønske mer ut av det.
Men jeg kjenner at denne dagen passer meg helt fint, denne dagen var akkurat som det skulle være. Jeg hadde dødd om jeg skulle spradet opp en gang med masse blikk rettet mot meg. Det vet du ikke er meg. En scene med mikrofon kan jeg stå på, men når det handler om MEG? Nei, da kan jeg finne noe annet å gjøre.
Jeg har som liten jente tenkt at bryllup har en standardramme, men jeg har lært og forandret meg mye siden da. Vi har giftet oss for OSS og ingen andre og da blir det bortkastet å gjøre det på en annen måte enn vi selv vil.

Jeg kan være et rotehue og vimsekopp, men samtidig nitidig organisert og kanskje litt slitsomt masete. Jeg takler særlig dårlig når ting flyter og jeg ikke har oversikt. Jeg har vært igjennom to svangerskap. Og alt det her har du måttet holde ut med. Utrolig nok så har du klart det.

15 år har vært fyllt med mye rart, men det viktigste har vært alle de gode minnene og de gode stundene du har støttet meg, holdt rundt meg om "hele verden har rast", vært ærlig og lojal med meg når jeg har følt ingen andre er det. Pushet når det virkelig har vært behov og respektert og tatt meg som jeg er.

Etter 15 år var det på tide og det har vært en dag jeg alltid vil bære med meg. Takk for at du er den du er og vil være min.

Herr og Fru. Tenk det da!❤

Lille apekatten fyller 1 r!

Et år har gått fra vi kom inn på sykehuset på andre dagen og siden det banet seg vei en passe stort jente en lørdags morning.
Bursdag i dag. Ikke i går, ikke i morgen, hvertfall ikke om tre uker. Men 19..november.

Det er litt rart å tenke på. Året har gått passe fort og det har vært fyllt med mye godt. Sånn vi kjenner Sofia nå så er dette en jente med vilje av stål, men med utrolig mye tålmodighet. En robust liten apekatt (hun høres serilst ut som en apekatt av og til) som klarer seg godt. Eventyrlysten og gir seg som regel ikke for noe eller noen.

Hun har rukket å bikke 11 kg og ligger vel på ca 77 cm lang. Hun har også rukket å både rulle, ake seg bakover, krabbe og gå. Glad i å sove, men ikke for lenge.
Sier både hei, hade, tittitteeeii... lager "mmmMMM!"-lyder til alt som er mat. Matglad altså. Og så har vi kpseklutene sine da. De må være der. Ser for meg en fremtidig kosedyr-farm.

Kunne skrevet mye mer. Men de som kjenner henne vet hvor fin en ettåring hun egentlig er. Som storebroren så fortjener hun alt og hele verden på bursdagen sin. Verdens fineste lille apekatt💖

Genserbestillingene hoper seg opp...

Jeg kjenner at den Finn-annonsen jeg har liggende ute ikke trengte å være fullt så... god? Eller kan ikke si det heller. Men jeg er et rotehue og burde virkelig skrive det ned på en oversiktlig måte. Takknemlig for at andre har troen på meg, men fy søren...
Fire ganni-inspirerte gensere har jeg fått bestilling på... to rosa sløyfer, egentlig en nancygenser, en herregenser og to kofter. I tillegg så skulle barna fått sitt. Sånn atte... jadda. Og holy shit og alt det der. Det er jo kos. Men... alt på en gang?

Blge, hst eller Ganni-inspirert?

Uansett hva man kaller det så hev jeg meg på en bestilling jeg fikk. Det er omtrent umulig å få tak i garn til disse genserene for tiden, men den lokale garnbutikkem hadde akkurat den fargen kunden ville ha. Og jeg må innrømme at jeg likte fargen godt selv. Jeg er egentlig ikke noe jordfarge-type.

Det er rart hvordan en sånn type ting kan bli så stor over natten. Vært det en stund nå da. Men jeg kjenner det frister å ta imot flere bestillinger om det skal fortsette en liten stund til😁

En innmari tff gutt som fikk premie p grunn av

Vi var kommet oss til Åsane utenfor Bergen forrige uke. Vi hadde kjørt bil og skulle en tur innom Ikea før vi skulle finne bussterminalen og vente på taxi videre.

På Ikea så startet vo runden i øverste etasje. Oliver kom plutselig over en rebus han kunne være med på og freidig vandret han tilbake igjen til start. Med tillatelse, avtale om å holde seg i 2. etasje og ikke bruke for lang tid. Han tok ikke med telefonen sin denne gange. Vi andre vandret gjennom resten av etasjen og ble enig om at Espen og Sofia gikk ned mens jeg gikk tilbake for å lete etter Oliver. Vi hadde begynt å få dårlig tid. Det var tre kvarter til pasienttransporten skulle komme og vi var en i manko. Jeg trålet etasjen to ganger og innså fort at dette var noe Espen egentlig skulle gjort. Så uoversiktlig og stort så er det jammen ikke enkelt å finne en liten gutt. Og så gikk tankene til han som kanskje ikke fant veien noen steder og jeg kjente pulsen økte betraktelig. Jeg visste jo at han var fornuftig og ikke ville gått ut foreksempel.

Men jeg gikk nå etasjen en gang til etter en samtale på telefon med Espen i første. Halvtime igjen og stresset og engstelsen bare økte. Når jeh blir sånn så blir jeg ofte litt sint. Når jeg da kommer litt over halvveis så ringer Esprn og sier at han hadde funnet han. Da var jeg passe fornøyd, pustet ti ganger og tenkte for meg selv at jeg skal ikke snakke til noen på hvertfall tusen innpust. Fikk jogget gjennom og ned og måtte da gjennom HEEEEEELE første etasje også. Traff de ved kassen, hvorpå Oliver ville fortelle at han hadde vært i lekeland og fortalt hva som hadde skjedd. Jeg klarte ikke svare da og holdt pent kjeft.

Men for en idiot jeg er. Det kom jo frem da etter en liten tid at lille, store og selvstendige gutten hadde gått ned for å fortelle damen om at han ikke hadde sett/funnet noen av postene. Han hadde gått gjennom hele. Damen hadde nok tydelig sett at han mente det og han ble belønnet med premie likevel. Det fortjente han og takk for oppegående folk altså.

Det ble med det. Og to pølser på vei ut i bilen før vi hastet videre til Haukeland. Om han ikke mestret rebusen, så mestret han glatt å takle den vanskelige situasjonen og ordnet seg selv. Jeg var svak et lite øyeblikk midt inni der og fikk vondt fordi jeg ikke hadde blitt med han rundt. Men han fikk lov til å prøve selv og det var greit det også. Så skal mammaen og pappaen være flinkere til å høre etter en annen gang😊

De sm samtalene man husker

Jeg vet ikke lm jeg kan kalle det samtaler heller alle sammen. Men det er små øyeblikk i livet som brenner seg inn for alltid.

Den dagen og det første møtet med den første synspedagogen vi hadde til Oliver. "Det kan hende dere får høre mange ganger at det ser jo ut som det går så fint og han klarer seg så bra. Men det er ikke alltid det gjør det! Det er en grunn for at dere er her. Da skal dere få lov til å se, kjenne og få si fra at ikke alt går fint alltid". Fantastisk dame som jeg gjerne skulle hatt med meg i baklomma ofte.

Den dagen ca tre år etter mamma døde og jeg satt i telefonsamtale med en venninne hjemme. Etter den samtalen sa tanten min (som var der for oss og hjalp, evig takknemlig for det): "det var så godt å høre den telefonsamtalen for du lo og det tror jeg ikke du har gjort på tre år ordentlig". Hadde ikke tenkt over det innen, men det gjorde MYE for fremgang etter det.

Dagen da det avgjørende møtet hos NAV var en realitet. Jeg hadde jobbet meg gjennom mange år med forskjellig. Jeg har alltid tenkt som så at NOE må jeg jo få til. Men så er det andre omstendigheter som stopper. Jeg hadde gjort alt det jeg kunne følte jeg, men likevel grudde jeg meg. Jeg skjønner ikke hvorfor nå, selv om utfallet ble ufør og det er ikke noe man skryter av. Det er ikke noe kult. Men det de veldig tydelig har diskutert og sa til mef den gangen gjorde at jeg følte meg sett for den jeg var, uten at jeg hadde fortalt så mye: "nå skal vi inntektssikre deg. Og så skal du gå hjem og bruke lang tid på å slå deg til ro med situasjonen. Du skal sette av en dag eller kveld i uken til deg selv, for det fortjener du og det må du love at du gjør. Prioriter deg selv, for du gjør ikke det nå. Du tenker på alle andre, du må ville deg selv godt også og ikke slite deg ut. Vær så snill". Dette trodde jeg aldri at jeg kom til å høre når jeg gikk inn, men det var så godt å bare bli ivaretatt og fortalt. Ikke sett menneskene igjen etterpå.

Den dagen en dame sier til meg at "jo, men de bekymringene forsvinner aldri. Jeg bekymrer meg den dag i dag". Det måtte syv år på foreldrebaken før en setning gjorde at jeg "turte" å slå meg til ro med at det var greit. Det er en av grunnene til at vi sitter med to barn nå😊

Den gangen jeg var på mandagstrening me dandre hunder og daværende valpegruppe. Vi startet tidlig og jeg visste veldig godt hva jeg ville med henne, men var veldig usikker grunnet vanskelige tilbakemeldinger på tidligere hund. Jeg trodde jo også at jeg gjorde det rette med tidligere, fikk mye dårlige kommentarer jeg ikke skulle brydd meg om da alt jeg gjorde var riktig. Hun var bare en flat. Men uansett da: denne dagen på trening med Tessa kommer instruktøren bort til oss og sier at "dere kan bare komme dere bort på voksengruppa med en gang, dere er på et helt annet nivå enn de andre her". Det var boost og kommer til å sitte i for alltid. Den unge mannen reddet på en måte tanken min. Det var et hopp å komme over på voksengruppa, men vi fikk det til!

Jeg skriver ikke for oppmerksomhet

Alle andre vil sikkert påstå det også. Jeg skriver vel mest for min egen del og er det noen som vil lese og kanskje velger å forstå meg, så er jo det bare hyggelig!

Men det har blitt lite skriving i det siste. Jeg er usikker på meg selv, samtidig som jeg kjenner at deler av meg ikke trenger å være det. Som regel så tenker jeg ikke over om jeg er bra nok eller ikke, men så kommer det snikende en  tanke av og til som kanskje blir større enn den trenger å være.

Jeg trenger at folk respekterer meg for den jeg er. Er ærlige og forteller meg rikg som de er på en ordentlig måte og ikke går rundt grøten. Og ikke minst lojalitet. Jeg kunne trengt mer av det.

Jeg har pleid å dele innlegg og sånt på facebook, men jeg vet ikke helt om det er noe poeng i det eller om jeg egentlig vil det. Som jeg skrev så har det blitt lite skriving og det er ikke fordi jeg har hatt lite å skrive om eller ikke hatt lyst. Heller fordi jeg kanskje har lagt bånd på meg selv, ville beskytte eller andre ting. Men er det egentlig riktig? Jeg tror ikke det.

En innstilling jeg misunner litt

Det er lenge siden jeg har skrevet sånn ordentlig. Ekte og ånkli lissom. Men jeg merker jeg har lagt litt bånd på meg selv og det er til tider litt frustrerende. Jeg vet jeg kan og jeg kjenner det selv at det er godt. Men så stopper jeg før jeg blir ferdig.

Men så observerte jeg Oliver litt på trampolinen litt i dag og tenkte med meg selv at "jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg bryr meg så veldig om å ikke skrive". Nå måtte jeg bare. Vi var nemlig ute i hagen alle sammen etter middag. Han var ferdig med lekser og tur med Tessa og hadde faktisk fritid etter skolen. Det skjer sjelden med han. Han bruker MYE tid og krefter på skolearbeid og andre ting. Men uansett da så går det en dame forbi nede på veien. Og Oliver sier hyggelig "Hei!". Han får ikke noe svar, men det er ikke så uvanlig. Han sier ofte hei til de ha møter og de som går forbi.

Damen som ikke sa hei og som ikke kjente Oliver gikk videre. Og han fortsatte med hoppingen sin. Han helgarderer seg og sier hei uansett han. Han ser ikke HVEM som er nede på veien, så han hilser likevel og det har jeg fortalt han er en god egenskap uansett. En brøkdel av gangene treffer han og noen han  kjenner sier hei tilbake. Og da sier de som oftest "hei Oliver!" så han også skjønner det er til han. Og så hører han på stemmen ofte hvem det er. Men hilser vi på noen i forbifarten i sentrum skjer det veldig ofte at han spør oss hvem det var. Da kommer vi noen ganger til kort - det skal godt gjøres å kjenne alle han kommer over.. 

Det som er så utrolig fint med Oliver er at det er enkelte ting han bare gjør. Som å hilse og si hei. Han syns av og til det er flaut at og unnskylder seg ovenfor oss med at "jeg sier bare hei, jeg" med et litt skjevt og usikkert smil.

Han bærer på mye frustrasjpn og har gjort det lenge. Han føler ikke han gjør seg forstått og det kjenner jeg jo til dels igjen selv. Han takler heller dårlig for mange mennesker og jeg tror han skulle ønske han var som "alle andre". Men til tross for alle disse vonde følelsene så må vi bare fortelle han at han må fortsette med alt det gode han gjør. Og han gjør det også!

Jeg misunner han altså litt det at han går på når det først går en liten faen i han. Ikke ofte de er så store og det har vært mangr høye hindere. Men han stopper ikke uansett hvor frustrerende det må være. Og det beundrer jeg.

Min egen dag jeg deler med noen f andre

Det er jo litt kult da, at vi har klart å lage vår egen dag. Anirididagen.
Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hva aniridi er, men kan heller fortelle en liten historie. Den går helt tilbake til før Olover ble født, men vi visste han var i magen. Ikke for det, vi oppdaget han fem måneder på vei men det er en helt annen sak.
Ihvertfall så var vi på jordmorkontroll og fikk en kul jordmor. Vi pratet om løst og fast og kom inn på øyne og det at jeg var svaksybt og diagnoser. Jeg fortalte navnet og hun kunne med en gang si "åja, uten iris ja". Både jeg og Espen lurte litt på hvordan hun kunne vite det og hun fortalte da at hun var fransk opprinnelig og bare delte ordet opp i to. Kanskje logisk for noen, men for oss var dette litt spennende. Frem og tilbake om arvelighet og det ene med det andre. Det viste seg jo at Oliver arvet denne diagnosen av meg og siden den gang har det kommet opp mye nytt innen forskning.

Det sier jo litt da. At ganske tidlig i forholdet til meg og Espen så las vi en notis i medlemsbladet til Norges Blindeforbund fra en dame som ønsket kontakt med noen med aniridi. Og så spør Espen meg "men er det ikke sånn du har da?" Hvorpå jeg responderer med et "tjoooja. Jeg tror det". Nå jeg var liten fikk vi et navn på det og det var det. Selvsagt at jeg så dårlig og trengte hjelpemidler og oppfølging til evig tid. Men ikke mer.
Til at vi i dag vet så mye mer og at det er så mye større enn vi noen sinne kunne anta. Og med vår egen dag, happy happy!

Identitetskrise?

Jeg vet ikke, jeg. Hva skal man kalle det da?
Dette er noe som for mange sikkert er litt fjernt og rart å prate om eller skrive ned. Og jeg har lurt på om det er ok å skrive om. Om det straffer seg.

Jeg er så usikker på meg selv nå og revurderer en god del av det jeg sier og gjør for tiden. Det er et eneste stort kaos oppi hodet mitt av motstridende følelser som krangler skikkelig om å være best. Jeg evner selv å se hvilken av de som er mest fornuftig å tro på. Tror jeg.

Du har den ene delen som sier meg at "se på deg selv og alt du har utrettet de siste par årene! Alle andre ser det, hvorfor ikke du?" Med så gode helsemessige forandringer bufde det vært bankers.
Til den delen som akkurat har vært en helg sammen med resten av de menneskene i Norge (og pårørende) som har samme genfeil og øyediagnose som meg og der det kommer opp nye og store, meget aktuelle temaer. En genfeil som påvirker mye mer enn man kunne ane. Enkeltinnhold i ny forskning har virkelig satt en fart i usikkerheten hos meg. Heldigvis så er det en knagg å kunne henge ting på etterhvert. Konsekvenser, reaksjonsmønstre, selvinnsikt... you name it.
En tredje del hvordan andre mennesker oppfører seg. Er det greit å være en som tråkker på andre for å komme seg frem selv? Er det greit å ekskludere? Hvem kan man stole på har min interesse ivaretatt?

Jeg har brukt lang tid (for meg å være) på å skrive noe som henger sammen. For hodet mitt gjør ikke det hundre prosent, helt tydelig. Jeg har det bra og er glad for det jeg har så det er ikke det.

I dette øyeblikk sitter jeg og innbiller meg at andre tenker jeg er dramatisk. Eller for fokusert på det vondt. Eller whatever.
Men JEG trenger å skrive meg gjennom endel. Og om man kan kalle det identitet eller ikke så er det ekte. Mye faller på plass og det er både på godt og vondt.

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet

Ikke en hemmelighet kanskje. Men mer en fakta som få kanskje vet om og kanskje tenker over.

Jeg elsker naturen men jeg hater samtidig hvor komplisert den kan være

Vi ble enige om en skogstur i dag, gå rundt et vann. Jeg trenger ofte å vite hvor jeg går. Jeg visste at deler av stien var knortete og kjempeteit.
Jeg har ikke akkurat et normalt og velfungerende syn. I tillegg så er balansen ikke tipptopp og det er en noe dårlig kombo. Og skal jeg gå på sånne steder som bildet over viser (og det ble verre!) så blir jeg gelében og det sitrer i alt som heter øyne og synsnerver og balansenerver og alt som er ganske fort.

Tror vi var komt 1/4 av veien rundt når jeg dalte. Jeg prøver å løfte motet opp igjen, men det hjelper lite når energien forsvinner fort som faen. Jeg har en i front (Oliver) som har noe samme utfordringer som meg, men det virker til at humøret er der da. Jeg har en mann som går med minsta i bæresele og som gjør så godt han kan og springer frem og tilbake mellom "de vaklevorne". Det er nok meg som takler det dårligst.

Halvveis angret jeg på at jeg sa ja. Men samtidig ikke. Jeg ville jo. Jeg har alltid lyst.
Det er bare så utrolig frustrerende at jeg ikkke fungerer normalt. At jeg må bruke så jævlig mye av meg selv og bli så tømt for alt på en sånn "filletur". Jeg blir sint fordi jeg så gjerne vil klare å følge på men klarer ikke og frustrert fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg går alltid på med godt mot selv om jeg kan være aldri så usikker.

Vi gikk i nesten tre timer og "bare" 15 000 skritt. Bare fordi at på flat asfalt så hadde det gått helt fint det og det hadde vært lite. Jeg dro bena etter meg på slutten og vettet mitt hadde jeg lagt igjen et eller annet sted på veien. Da kunne guttaboys si hva som helst og det vekslet mellom tårer og latter lett som bare det. Da var jeg tom-minus da!
Vi startet litt sent også, sånn at vi var ikke tilbake til bilen før halv syv. Men selv om vi da hadde pizzaplaner bestemte jeg bare at is skulle vi ha uansett.

Ser man meg ute på tur så syns det kanskje ikke. Men akkurat slike turer på sånne dager er en av mine store svakheter. Eller svakhet... utfordringer. Jeg får ikke med meg så mye når jeg går heller.
Men det skal også sies at jeg elsker skogen og alt det det medfølger. Og det hjeløer veldig å ha en trygghet i Espen som vet hvor tøft jeg har det. Han gjør virkelig det han kan.

Luktene, lydene, solen, det glitrende vannet og alt livet i skogen sitter heldigvis tyngre i enn alt det negative. Det blir vel ikke den siste turen tenker jeg...😎

6 mneder gammel

Denne jenta runder 6 måneder i dag og for noen fantastiske måneder det har vært!

Vi har fått en Sofia vi ikke kunne ønsket bedre. Klart litt av det fordi hun er vår. Men det har vært lett å lære henne å kjenne. Fortsatt er det mange år igjen og jeg gleder meg kjenner jeg. Lite søvn, sykdom med alle de konsekvensene det måtte ha og viljestyrke stor som Mount Everest skal bekjempes. Men det er ingenting mot alle de gledene vi har fått hittil og fortsatt vil få.

Lang, fin jente med et godt humør. Det er som storebroren sier: hun skravler mye men skriker lite. Og det er helt sant. Mye på hjertet og det skal sies så høyt av og til at det ikke går an å ha en vanlig samtale over middagsbordet. Men jeg har da alltid ment at barn skal sees og høres.

Snill, grei, sover hele natten. Smiler og ler hjertelig. 6 måneder i dag og vi feirer med laksegrateng og bær til dessert!😊

Travle uker, pengetrr og kaker

De siste ukene har vært travle og vi har vel ikke følt at vi har nådd over alt med hodet helt over vannet. Men ting er gjennomført, bursdager er feiret og gaver er laget. Fått til et par besøk innimellom også!

Barna er fantastiske. Jeg har et flott eksemplar av en niåring, om jeg må få si det selv. Med sine utfordringer og et mot som klatrer de, så tror jeg han kan klare det meste. Sofia er snart et halvt år og det har vært uventet gode startmåneder. Joda... trøtt og frustrert og usikker. Men hun er et fantastisk resultat hun også foreløpig. Jeg elsker min lille familir.

Jeg har skapt litt simple, andre ting siste tiden også. Det er ikke så ofte, men det er da noe av og til!

Med dagen i dag kunne jeg ikke brydd meg mindre

Dagen ibdag har vært en noenlunde vanlig dag. Oliver har vært i bursdag og mannen har gjort mannearbeid ute i hagen. Jeg og minsta har vært litt uenig i dag frem til jeg innså at hun nok mest sannsynlig brygger på et virus av noe snørrete slag.

Men det er dager som i dag når jeg kanskje våkner og ikke er i sånn fantastisk humør, men som ender med at jeg sitter og tenker at jeg har det bra sånn jeg er og har der. Jeg er heldig. Jeg har en mann som gjør så godt han kan. En sønn som tross sine ekstra behov klarer seg enormt bra og det er helt hana egen fortjeneste. Det letter mammahjertet. En liten jente på snart 6 måneder som er så grei som bare en på den alderen kan være.

Jeg angrer ikke på avgjørelser jeg tok for ti år siden, fem år siden... jeg angrer ikke på de prossesser som ble satt i gang og avgjørelser som ble tatt for et par år siden. Avgjørelser som var så voksne at det endret meg til det bedre. Det ytre er endret, det indre er det samme, bare en bedre versjon av meg selv.

Jeg vet jeg er god nok, selv om jeg har dager der jeg lurer på hva jeg har gjort folk.

Men i dag, da blåser jeg i hva andre måtte tenke. Jeg vet hva og hvem jeg er og jeg trenger ikke de som vil trøkke meg lenger ned. Jeg møter av og til enkelte og det dumme er at de ser det ikke selv.

Dagen i dag er lik alle andre dager. Jeg vet, jeg bare... vet ekstra godt akkurat i dag💖

Dyreplageri!

Jada. Det er jo nesten det vet du.

Neida. Gutta på telttur og jeg dro med meg både babytuppa og den pelskledde på tur. Det måtte til om man skulle føle seg noenlunde like flink som skogsfolket og det er med bedre samvittigher man setter inn ferdigpizzaen etterpå.

Innom et sted for å få tak i et merke, en butikk for babygrøt og sist innom mors grav for å pynte litt. Gikk derifra og var helt i "må få tak i påskeliljeverden" da det stopper en bil og spør meg om jeg har det gøy med hunden min. På dette tidspunkt er hun plassert under vognen forlengst. Babygrøt og blomster har ligget oppå for å få plass til henne under.
"Ja, vi koser oss da på tur" sier jeg lystig uten å tenke noe mer over det.
"Ja, for du vet det at de har ben å gå på?".
Jeg svarer videre at joda, jeg vet da det. Jeg ante jo hva denne mannen insinuerte. Han gir seg ikke og jeg er ikke den som liker konfrontasjoner og tier heller. Men noe av det siste jeg sier (heller rolig og behersket) er at hun har en fot som aldri har vært ok og blitt bare verre og verre og nå kan hun ikke gå langt. Finn en bedre løsning for meg så skal jeg bruke den.
Jeg fikk ikke med meg helt mumlingen på slutten (han satt i en bebegelig bil), og hadde jeg sett bedre hadde jeg vel sett både eventuelle medpassasjerer og nummerskiltet når han kjørte avgårde.

Jeg vet jeg ikke burde bry meg, for jeg vet så mye, mye bedre. Men den mannen der hadde enten ikke "fått seg noe" på en stund eller tatt seg en øl for mye (før han kjørte avgårde i bil) eller begge deler.

Hva er det med mennesker som må legge seg oppi andres liv? Jeg er (desverre) helt enig med mannen i at hunder har ikke noe oppi en veske å gjøre. Eller med plagg bare for morro skyld. De er ikke avlet frem for det. Men jeg går da ikke rundt å roper plageri? Jeg er heller ikke fan av at hunder blir holdt i live på tvers av alle sykdommer eller skader den måtte ha. Dem har et liv dem skal leve som hund. Men jeg har fortsatt ikke mye jeg skulle ha sagt. Og jeg har vært der selv.
Jeg har fullt av fordommer jeg også, men jeg går da ikke rundt og uttaler meg om andre av den grunn?

Nei, litt frynsete i kantene men med hodet på rett plass trillet jeg begge jentene mine hjemover med en god følelse av at det fortsatt var helt riktig.

Idioter altså...

Det er dager som denne

Dager som denne og de siste har vært... harde. Det har ikke nødvendigvis skjedd så mye hardt eller negativt, men det har blitt så fullt at tannhjulene stopper midlertidig og autopiloten slår inn.

Dager da jeg skulle ønske jeg kunne beskytte barna mine fra den store, stygge verden. Men innser at det går ikke. Vondt av eldste sol nesten ikke har tid til å puste enkelte dager. Eller tenke.

Jeg er meg og verden er urettferdig. Jeg spør meg selv om igjen flere ganger hvorfor jeg blir behandlet som jeg blir. Er det meg som er årsaken selv? Hvorfor er det greit å la en dårlig dag gå utover andre? Kan man ikke da holde kjeft? Og hvorfor ekskluderes det? Hva faen har jeg gjort for å fortjene det? Er det greit å behandle folk (og ikke kom i nærheten av mine barn...) som dritt?

Det er dager som denne jeg er takknemlig for og kan legge meg med en god følelse i kroppen, for jeg har en trygghet i mann og barn. Med hodet på puten kan jeg tenke på at om jeg kommer fortvilet til Espen for å få svar så er det ikke alltid han har det. Men han klarer alltid på sin rare måte vrenge hodet mitt tilbake på passe riktig plass. Og det er stor støtte i det.

Jeg er generelt sta og med humøret godt plantet på godsiden. Men av og til tar jeg meg en svømmetur under vannflaten og da er det godt å ha noen å dele det med❤

Les mer i arkivet November 2018 August 2018 Juni 2018